Hvordan var etterkrigstida? Først og fremst den enorme gleden over at krigen var over, men også sorg over alle som hadde mistet livet, eller blitt påført skader psykisk eller fysisk. Spenningen, ville vi klare utfordringene som sto i kø? Ville vi klare å gjenopprette den økonomiske veksten fra årene før krigen, og sist men ikke minst, ville freden vare? Den store redselen for en ny krig. Konsekvensene av USAs utslipp av atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, som igjen var en trussel for verdensfreden. Mange spørsmål, og mye usikkerhet. Det eneste konkrete, som skapte samhold blant folket, var gjenoppbygging av landene, økonomisk vekst og utvikling. Ikke bare industriell vekst, men også stor vekst i barnefødsler. I lille Norge ble det i 1946 født over 70.000 barn.
I Norge etter krigen fikk Einar Gerhardsen som statsminister i en samlingsregjering, et enormt ansvar. Ansvar for alt dette usikre. Levestandarden som etter krigen lå 20 – 30 % under nivået før krigen og industrien var halvert mest på grunn av mangel på importvarer. Det som tok tid var gjenoppbygging av landet. Først ut på 50 – tallet så man enden på dette. Fortsatt var det dårlig med boplasser, da nye investeringer til produksjon ble prioritert. Forbruksvarer var det lite av, rasjoneringskort var lenge en del av hverdagen for folk flest. Dette utviklet seg til det bedre etter at vi fikk Marshallhjelpen fra USA. USAs gode økonomiske situasjon etter krigen hjalp supermakten til å oppnå mer makt og innflytelse. Dette skapte usikkerhet og redsel i Sovjetunionen. Mange land måtte benytte seg av dette økonomiske tilbudet.
Etter krigen var det for mange land viktig med vedvarende fred, og mange meldte seg inn i NATO. Norge ble medlem i 1949. Mye av frykten var Stalins opprettelse av kommunistregimer i Øst – og sentral Europa. Dette skapte frykt for en ny krig, og NATO ble et viktig ledd for trygghet.
På 70 – tallet protesterte ungdommen mot Vietnamkrigen, et autoritært utdanningssystem og velferdssamfunn. På samme tid en enorm utvikling også for kvinnene. Kvinnesaken blomstret, og mange kvinner gikk ut i arbeidslivet og tok utdannelse. Likestillingsloven ble vedtatt i 1978.
Velferden i Norge ble bedre og bedre, og etter at oljen kom i 1969 har landet hatt en enorm økonomisk vekst, som har ført til en utrolig bra levestandard. Norge har heller ikke følt seg tvunget til EU – medlemskap, antagelig på grunn av den gode økonomien, men EØS avtale ble imidlertid inngått sammen med Island og Liechtenstein i 1994.
I teksten som kommer her skal vi se på Norge under fire av etterkrigstidas statsministere; Einar Gerhardsen, Per Borten, Kåre Willoch og Gro H. Brundtland. Vi skal gi et innblikk i hvordan de og deres politikk har vært med på å forme det Norge vi har i dag.
